|
- Mange mente vi
ikke burde selge, og spesielt en del eldre kristne var på oss. Men vi kjente
fred for å ta det trosskrittet, og har ikke angret i etterkant, selv om
boforholdene har vært annerledes enn vi er vandt med, sier ekteparet. De
peker på disiplene, som ble kalt ut av Jesus, og som forlot alt, hus og
levebrød for å følge Mesteren.
- For oss ble det
klart at vi skulle gjøre det samme. Som nyetablert familie var det ikke noe
alternativ å leie ut huset, men heller selge det, sier de.
Kallet gått i bølgedaler
Irene fant tidlig
sitt hjem på DFEF Saron, Åkrahamn.
- Helt fra jeg
var ung har jeg hatt tanker om at Gud skulle bruke meg til noe helt
spesielt. Jeg er jo født i Japan som misjonærbarn, og dette har nok hatt
stor innvirkning. I noen ungdomstreff ble det ekstra levende for meg at jeg
hadde et kall, selv om jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Selve kallet
har siden gått i bølgedaler, i perioder har jeg helt klart fortrengt det,
men det har hele tiden kommet til meg igjen, sier hun.
Jan Andrè på sin
side er vokst opp på bedehuset og ble oppdratt som en god lutheraner.
- Irene fulgte meg
i begynnelsen på bedehuset på Vea, men på hver vår side var vi i en prosess
hvor vi lengtet etter å komme videre med Jesus. Det var liksom noe som
manglet, sier Jan Andrè. Etter en tid ble det naturlig å begynne på Saron. -
Når vi ble kjærester, ertet jeg han i forhold til det å reise ut som
misjonær, bare for å sjekke reaksjonen hans. Faktisk svarte han aldri
negativt og var aldri uenig i forhold til å gå Guds vei, sier Irene.
Den som ber får
For tre- fire år
siden var de med på en ekteskapsweekend til Stord.
- På søndagen
skulle vi reise hjem, og ute i snøværet, mens jeg skrapte bilruten fri fra
snø, kom Unni Tobiassen bort til meg. Hun hadde blitt minnet om å prate med
meg. Hun kjente at Gud hadde noe for meg, men visste ikke helt hva det var.
Jeg måtte begynne å be, fortalte hun, for den som ber, får – den som leter,
finner – og den som banker på, skal det bli lukket opp for, sier Jan Andrè.
Han begynte virkelig be, og ble mer og mer klar over at Gud ville at
familien skulle inn i noe. Helt uavhengig av dette arbeidet Gud også med
Irene. En alenekveld med ”Tore på Sporet” på NRK satte henne på et konkret
valg.
- Tore fulgte en
dame som hadde oppgitt alt og reist til Filippinene for å arbeide blant
fattige barn. Midt i programmet var det som himmelen åpnet seg over meg, og
det ble klart at jeg måtte ta et valg. Når Jan siden kom hjem fra et
ungdomsmøte fortalte jeg om opplevelsen min. Jeg sa klart: ”Nå kan vi ikke
utsette dette lenger”, sier Irene.
Herlig og himmelsk kraft
Når ekteparet la
seg den kvelden, overgav de seg til Guds plan.
- Ukene etter det
levde vi med en utrolig fred og opplevde en herlig og himmelsk kraft over
livene våre, sier ekteparet. Kallet ble virkelig stadfestet. Videre ble det
klart at de måtte forberede seg til tjenesten. Eldsterådet ble informert om
kallet til å reise ut i misjonen, og støttet positivt opp om dette.
- Tidlig bestemte
vi oss for å gå på Smyrna, selv om vi egentlig ikke trodde det praktisk
kunne legge seg til rette. Akkurat i denne perioden hadde Steinar Slotten og
Reidar Gamst fellesmøter på Åkra. En samtale med Steinar fikk oss ned på
landjorden igjen og kallet ble nå mer konkret og vi begynte å tenke på alt
det praktiske i forhold til en aktiv tjeneste, sier de.
Slipper deg ikke før du velsigner meg
De to årene på
Smyrna har vært med å bekrefte kallet. - Vi følte vi ble utrustet, og
spesielt bønnemøtene på tirsdagen var veldig verdifulle for oss. Her har vi
hatt glede, fortvilelse og åpenbaringer. Den første høsten sa Jan Andrè
ofte: ”Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!” Og dette har Herren
virkelig gjort. Det har vært mange høydepunkter, men vi vil gjerne nevne
Karin og Reidar Gamst. De har fått en spesiell plass i hjertene våre, og
vært med å forme oss, kanskje mer enn de vet selv. En annen ting som har
vært positivt er det å bo som familie sammen med mange andre. En stor
utfordring, men en god erfaring, sier ekteparet. De opplever begge at de har
utviklet seg på mange vis etter to år på bibelskolen.
- ”Jeg er så glad
at Gud kan bruke meg praktisk”, sa Jan Andrè så ofte før, sier Irene og
fortsetter.
- Han brukte det
som en unnskyldning, og så ikke seg selv på noen talerstol. Men Gud kaller
ikke den dyktige, men Han dyktiggjør den Han kaller! Nå har han allerede
talt på flere møter, sier Irene.
Hun har selv fått
mange utfordringer i forhold til barnearbeid.
- Vi har fått være
med å starte et nytt barnearbeid i Horten, og det har vært tøft i perioder.
Men vi har fått en nyttig erfaring vi tar med oss videre, og har virkelig
fått erfare at vekkelse staves arbeid, sier Irene.
Les og be!
De har et konkret
kall til å reise til Argentina.
- Hvordan kallet
kom til Argentina er egentlig vanskelig å svare på. Den berømte ”skriften på
veggen” har vi ikke opplevd. Men vi hørte til en menighet som hadde stort
engasjement i forhold til Argentina, i og med at Edel og Sverre Vedøy var
utsendt fra DFEF Saron. Japanmisjonær Roald Lidal gav oss ideen om å lese så
mye som mulig om landet og be mens vi leste. Dette gjorde at vi tenkte mer
og mer på Argentina, uten at vi helt fikk roen over oss. På høsten i 2004
reiste vi sammen med Ruben, den eldste sønnen vår, til Argentina, sier de.
Under oppholdet besøkte de alle stedene DFEF har virksomhet og fikk et godt
inntrykk av arbeidet.
- I løpet av hele
turen, og etter vi kom hjem har vi kjent en guddommelig fred. Gud visste
akkurat hva vi trengte for å ta en endelig beslutning – og det var Guds fred
som overgår all forstand. Og denne freden bevarer våre hjerter og tanker i
Jesus Kristus. En liten bekreftelse fikk vi på vei ut av flyplassen i
Còrdoba, hvor et skilt lyste imot oss med ordene: ”Hogar, dulce hogar!”
Dette var den første setningen vi lærte på spansk, og betyr: ”Hjem, kjære
hjem!” Når vi sa ja til kallet, kunne vi egentlig reist ut med engang. Men
årene på Smyrna har vært helt avgjørende for oss, sier ekteparet.
Tar hensyn til barna
De flytter til
Karmøy til sommeren og reiser ikke ut før på nyåret 2006.
- Ruben skal
begynne på skolen til høsten, og vi ønsker at han skal bli kjent med norsk
skole før vi reiser ut. På den måten kan han bli ”nettelev”, få ukeplaner
tilsendt på mail, og vi kan undervise han i norsk pensum i Argentina. Ruben
vil dermed også kunne gå på denne skolen når vi er hjemme på ferie, sier de.
De vil også være
engasjert i oppgaver på Saron, og drive med litt reisevirksomhet. Under
landsmøtet på Solstrand vil de offisielt stå frem som misjonskandidater. De
slutter av intervjuet med et flott skriftord:
”Syng for Herren,
pris hans navn! Forkynn fra dag til dag hans frelse! Fortell blant
hedningene hans herlighet, blant alle folk hans undergjerninger!”
Salme
96,2-3. |
